Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Hvem er jeg....?
Jeg er ei annhørig som er lei av å ikke få svar på alle mine spørsmål.
Jeg er lei av å " sitte med hendene ifanget" å se på, orker ikke lenger å være stille. Vet ikke hvor mange timer, kvelder og netter jeg har suttet foran dataen for å finne informasjon.......Hvorfor skal det være så vanskeli å få svar????
Jeg har et barn med dubbel diagnos Bipolar lidelse med rus problematikk. Jeg vet ikke i hvor mange år jeg har sprunget fra kontor til kontor å " stanget hodet i veggen" Vi har vært innom de fleste instanser som bl.a Barneværn, bup, voksen psyk, medisin avd, politi osv osv.
Det hele begynte med søvnproblemer i en alder av 4 år, vi kontaktet barn psyk men fikk bare den beskjeden at det var jeg som var problemet, jeg var for urolig og overbeskjyttende. -" det kommer å ordne seg skal du se" var svaret jeg fikk....
Så i 9-10 års alderen begynte sultingen, straffet seg for alle feil å elake tanker.....Jeg kontaktet barnpsykolog som fortalte at det var en periode i et barns liv det var normalt...Normalt??? Det var en stund jeg begynte å lure på om det var meg det var fel på var jeg så overbeskyddende som de sa??
Så begynte selvskadningen. -" jeg må blø for å få ut smerten" -"Jeg er et så dårlig barn, elak å vanskeli må straffe meg for å bli bedre"
Var bare noen av de komentarer jeg fikk da jeg spurte hvorfor. Men oftest fikk jeg bare et -"jeg vet ikke mamma"
Denne gang da jeg ringte til barn og ungdoms psyk (BUP) så tok de meg på allvar. Det ble mange samtaler å terapitimer før det ble en diagnos..."Borderliner"
Jaha å hva er så det? .....Destruktiv, suisidal, depressiv, selvskadning ordene går igjen å igjen som eko i hodet... Å få en psykisk diagnose på sitt barn er en ting å acceptere ,å skjønne den er noe annet.....
Ble medisinert med Remoron 60mg i en alder av 13 år....følte rus å dess effekt for første gang.
Mitt barn ble et tomt skal.. sov å spiste men fungerte ikke...
14 år å rusen var et faktum, det ble like vanli for meg å finne hasj som blodige hånduker...Barneværnet neste......Hasj røyking og destruktiv adfærd ble hverdagen.
I 15 års alderen mistet vi skoleplassen p.gr av anklager om hasj salg.
Komunen fant en ekstra lærer som kunde unnervise 5 timer i uken..Det blev skolegangen....
16 år å en ny runde med bup... ny diagnose å ny medisin Lamictal....
Den første tiden var helt underbar sakte men sikkert kom mitt barn fram igjen. Klarte å gjenomføre grundkurs i tegning form å farge med topp karakterer. Men med sommaren så glapp allt. Alle sikkerhets net som vi byggd opp, allt vi jobbet så hardt for i 1 års tid forsvant i løpet av et par uker.
Hasj å dop i ulike former, destruktiv, selvskadning å selvmordstanker.
Vennekretsen er ikke bedre... men det er som det sies...-"like barn leker best"
Jeg ser ikke ned på noen av hennes venner jeg liker dem alle som en.... Bak dem sitter kanskje ei som meg? som har sprunget å stanget å skreket....
Før fikk jeg svaret " for Ung" da jeg bad om hjelp..... no er svaret " ikke lenge nokk"
Mitt barn har vært for ung for å få den hjelpen som har trengts å no så har ikke missbruket vært så lenge???
Lenge??? hva er det?
1år ? 5 år eller 10 år....
Rusmisbruket begynte i en alder av 13.. blir 20 i år....kanskje.....
Jeg savner mitt barn, savner gleden av å få armene rundt halsen å- jeg elsker deg mamma. jeg savner å høre skrattet etter en teit fleip. Jeg savner å være deg nær........
Jeg er så lei av å sitte stille å se på at du sakte dør vekk fra meg... jeg er så lei av å være en stille stemme i mørkeret, men jeg vet at jeg ikke er alene....
