Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Det er fastslått at rusmidlene generelt griper inn i de normale prosessene som foregår i hjernen hele tiden, både ved å forsterke noen av disse og ved å svekke andre. De akutte virkningene av rusmidler er knyttet til spesifikk påvirkning av kommunikasjon mellom hjerneceller. Forskjellige områder i hjernen vil være spesielt følsomme for forskjellige rusmidler.
En snakker om psykisk og om fysisk avhengighet.
Psykisk avhengighet er noe vi har av mange ting. Begrepet er ofte brukt som forklaring på rusmiddelbruk, men det er usikkert om det er en god forklaring på bruk av farlige eller ulovlige stoffer. Forklaringen brukes mest av andre enn rusmiddelbrukeren selv. Rusmiddelbrukeren forklarer oftere bruken med sitt ønske om å bruke stoffet, og det er et faktum at storbrukere av rusmidler har langt mer positive holdninger til sitt rusmiddel enn andre har.
Fysisk avhengighet består i avvenningsplager når en slutter med stoffene og økt toleranse for stoffenes virkninger. De rusmidler som utpreget kan gi dette, er særlig alkohol, heroin og andre opiumsstoffer og avhengighetsskapende medisiner. I praksis ser en sterke avvenningsplager først og fremst ved alkohol og medisiner. Ulovlig omsatte rusmidler inneholder oftest for varierende og små stoffmengder til at sterk fysisk avhengighet utvikler seg. Ved bruk av disse stoffene er avvenningsplagene langt mildere enn de fleste tror. Pasienter som får morfin som legemiddel, kan imidlertid utvikle betydelig fysisk avhengighet i løpet av kort tid. De oppfatter avvenningsplagene som en influensa-liknende overgangsplage. Heroin har en sterkere avvenningsplage og kan i flere tilfeller føre til krampe, oppkast og svettetokter. De pysiske lidelsene kan være meget sterke når en misbruker slutter med heroin etter lengre bruk. Ytterst få ønsker deretter å fortsette med stoffene, men det er en vanskelig prosess å slutte med et misbruk etter mange år.
Er stoffene skyld i skadene?
Tilhengerne av ethvert rusmiddel hevder at selve stoffet har gode virkninger, mens skadene skyldes at noen bruker rusmidlet på feil måte.
Fordi vårt samfunn har flest alkoholbrukere, er det vanligst å høre dette om alkohol, og det hevdes da at narkotika derimot har en slags innebygget ondskap i selve stoffene. Hasj-tilhengere hevder på samme måte at alkohol i seg selv er et skadelig stoff, mens hasj er ufarlig når det brukes på "riktig måte".
Hva er riktig? For alle rusmidler finnes selvsagt små mengder som gir svært liten risiko. Men hvis vi ser på samfunnet som helhet, vet vi at mye bruk i samfunnet gir mye skader. Forskningen har vist dette mest tydelig for alkohol, men det er sterke indikasjoner på at det samme gjelder narkotika.
Felles for alle rusmidler som blir presentert på rusdir.no, og tobakk(nikotin), er at bruken kan ta en form som vil kunne fylle kravene til diagnosen ”avhengighet”. Ifølge et diagnosesystem (DSM-IV) stillesdiagnosen avhengighet når 3 av de 7 nedenstående punktene har inntruffet i løpet av siste år.
Toleranse
Abstinensreaksjoner
Bruk av stoff i større doser eller over lengre tid enn planlagt
Gjentatte mislykte forsøk på å redusere bruken
Bruk av for mye tid på å skaffe og bruke stoff og å komme segetter bruken
Vesentlig reduksjon av viktige sosiale aktiviteter på grunn av stoff
Fortsatt stoffbruk til tross for at en innser at den har alvorligenegative konsekvenser for helse eller på annen måte
Det er viktig å være klar over at verken toleranseøkning eller fysiske abstinenssymptomer er en forutsetning for at det foreligger avhengighet. Det er også slik at en person (for eksempel en pasient i smertebehandling) kan ha både toleranseutvikling og fysiske abstinenssymptomer under og ved opphør av behandling med morfin, uten at vedkommende vil bli diagnostisert som avhengig, så sant ikke flere avhengighetstegn foreligger.
Vi har fått ny forståelse av avhengighetsbegrepet i løpet av de senereår ved hjelp av forskning på hvordan hjernen reagerer på enkeltinntakog gjentatt bruk av rusmidler. Denne forskningen har kommer frem til fire viktige forhold.
1 Akuttvirkninger av alle rusmidler er godt karakterisert med hensyn til hvor i hjernen de virker og hvordan virkningsmekanismene er. Virkningene vil avhenge av hvordan en inntar rusmidler, hvor mye en tar inn, dagsformen, genetisk bakgrunn og miljøpåvirkning i fortid og under rusmiddelinntaket. Det er fastslått at rusmidlene generelt griper inn i de normale prosessene som foregår i hjernen hele tiden, både ved å forsterke noen av disse og ved å svekke andre. De akutte virkningene av rusmidler er knyttet til spesifikk påvirkning av kommunikasjon mellom hjerneceller. Forskjellige områder i hjernen vil være spesielt følsomme for forskjellige rusmidler. De kjemiske forandringene som kan måles i hjernen etter rusmiddelinntak, stemmer godt over ens med endringer i hjernes aktivitet og blodgjennomstrømming i forskjellige områder (noe som kan studeres med forskjellige typer bildeteknikker) og vår opplevelse av rusmiddelvirkningen som behagelige, sløvende, stimulerende, kritikksvekkende etc. Hvert rusmiddel har sin virkningsprofil avhengig av hvilke hjerneområder som affiseres av de aktuelle rusmiddelkonsentrasjoner, og opplevelsen av rusen vil preges av dette.
2 Alle rusmidler (og nikotin) har én ting felles, og det er at de ved hvert eneste inntak vil endre aktiviteten i de deler av hjernen som regulerer følelse av velvære, belønning, glede, motivasjon og innlæring. Dette er områder i hjernen som er knyttet til opplevelsene av naturlige stimuli, som mat (til sultne), drikke (til tørste), sosial introduksjon (til ensomme), seksuelle stimuli og omsorg (for barn). Det ser ut som et enkelt rusmiddelinntak i større og mer omfattende grad kan endre hjerneaktiviteten her enn det naturlige stimuli kan. Dette fenomenet er sentralt i all opplevelse av rus. En kjenner seg lettere til sinns, stemningsleiet heves, og de daglige bekymringer kommer (litt) mer på avstand. De biokjemiske endringene som ledsager rusmidlenes påvirkning av disse hjerneområdene, har blitt godt karakterisert. Blokkeres endringene på forskjellig eksperimentelt vis, forsvinner de behagelige sidene ved rusen.
3 Når virkningene av enkeltbruken av rusmidlene forsvinner, skjer det i takt med endringen i hjernens belønnings- og motivasjonssystemer. Men rusmidlene etterlater spor etter besøket i disse hjerneområdene. Sporene kan finnes i dagevis, men vil også forsvinne så sant en ikke inntar rusmidler igjen i denne perioden. Gjentar en imidlertid bruken, vil sporene bli tydeligere, uten at en nødvendigvis registrerer dette med en gang. Sporene gir seg til kjenne på flere måter, blant annet ved reaksjoner på neste inntak av rusmidler. Deler av rusmiddelvirkningene vil kunne svekkes, men andre virkninger kan forsterkes ved nytt rusmiddelinntak i en hjerne som ikke helt er kvitt minnene etter forrige inntak.
4 Fortsetter en med rusmiddelinntak i et eller annet mønster som innebærer gjentatt påvirkning av hjernen før de gamle sporene etter tidligere inntak er borte, kan endringer av mer permanent karakter begynne å inntreffe. Disse er av tre hovedtyper:Den ene representerer en nedregulering av belønnings- og motivasjonssentrene for naturlige stimuli. Disse blir ikke lenger like interessante og motiverende som før. Hverdagen kan virke mer grå, uspennende og trist enn tidligere. Bak dette ligger det neurobiologiske endringer som kan måles på forskjellig vis. De synes å være langvarige, men neppe livsvarige. De har stilt ”lykketermostaten” på et nytt nivå og vi vil oppleve ubehaget ved dette. En måte å løse problemet på er å bruke rusmidler, da utsettes belønnings- og motivasjonsområdene for kraftigere stimuli enn det de naturlige kan tilby og hverdagen blir mindre grå – for en stund.
Den andre type endring representeres av en oppregulering for det en føler rusmidlene betyr. Tanken på rus fremstår som fristende og nærmest uimotståelig. Parallelt med dette finner en økt antall kontaktpunkter mellom hjerneceller og økt aktivitet i visse motivasjonsbaner. Disse endringene kan også måles med forskjellige teknikker. De kan være svært langvarige, men neppe livsvarige. Opplevelser av behov for rusmiddelet vil ha økt i takt med disse forandringene i hjernen. Noe reelt behov er det ikke, en overlever godt uten rusmidlene, men behovet føles noen ganger som det kan være livet om å gjøre. Denne feilfunksjoneni motivasjonssystemene oppleves nødvendigvis ikke hele tiden. Den kan komme og gå. Den kommer særlig til syne når en minnes på tidligere rusmiddelbruk (møter gamle drikkebrødre/søstere), ved inntak av små rusmiddeldoser (får tenning) eller i stressituasjoner. Feilfunksjonen kan, når en blir den bevisst, også holdes i sjakk ved at en benytter de mer rasjonelle deler av hjernen til å avstå fra rusmiddelbruk. Men feilfunksjonen vil, så lenge den finnes, og det kan være lenge etter siste rusmiddelinntak, være en drivkraft i retning av ny rus og i verstefall tilbakefall til alvorlig rusmiddelmisbruk.
Den tredje typen langvarige endring skjer i hjernens overordnede kontrollområder. Her skjer det forandringer i retning av at ”over-jeget” mister grepet når det gjelder å utøve en fornuftig kontroll over rusmiddelbruken. De neurobiologiske endringene i disse områdene kan beskrives som dårligere kontroll av belønnings- og motivasjonssystemene og dermed dårligere balanse mellom det langsiktige fornuftige og kortsiktige løsslupne. En mister noe av evnen til å planlegge, samt gjøre valg som er nyttige på litt lengre sikt, men gjør i stedet valg i et svært kort tidsperspektiv. De neurobiologiske endringene som ligger til grunn for dette, erlangvarige, men neppe livsvarige. De er problematiske ved at behandlingsopplegg og annen terapeutisk tilnærming som baserer seg på fornuft og rasjonalitet, har fått redusert mulighet til å få gjennomslag.
Bakgrunnen for de forandringene som er beskrevet ovenfor under pkt. 3 og 4, og som kan være mer eller mindre stabile, er delvis av samme karakter som kan registreres ellers i hjernen når vi lærer noe. I forbindelse med rusmiddelbruk må dette ses på som feillæring. Ved gjentatt rusmiddelbruk, vil den gjentatte virkningen på hjernens belønnings- og motivasjonssystemer få disse til å reagere med ”læring” som sier at livet uten rusmidler er kjedelig og at rusmidlene er viktige. Evnen til å ta kontroll over dette kan også bli redusert. Bak disse endringene i hjernens funksjon og mikrostruktur ligger endringer i hvordan genene i hjernecellene kommer til uttrykk. Gjentatt bruk av rusmidler ”slår av” visse gener og ”skrur på” andre gener som ellers er ”sovende”. I sum fører det til de forandringene som er beskrevet ovenfor. Dette er forandringer som ikke forsvinner i en fei om en avslutter rusmiddelbruken, men greier en å avstå fra bruk lenge, tror vi endringene går helt tilbake og at disse delene i hjernen blir som før.
Dette kan ta flere år.
Derfor er forebygging så viktig, mens en ennå har tilnærmet full kontroll. Forsiktig bruk av rusmidler en gang i blant skader neppe noen, men bruksmønstre med hyppige inntak, uten at vi vet noe sikkert om hvor ofte og hvor mye, kan lede til endringer i hjernen som kan gjøre det vanskeligere å ha vanlig kontroll. Det er altså svært viktig å være klar over at gjentatt rusmiddelbruk leder til forandringer i hjernen som vil vedvare i betydelig tid og som i seg selv igjen vil medføre at en lettere enn før vil føle seg motivert til å fortsette rusmiddelbruken. Dette er en ond sirkel som det er lettere å forebygge enn å bryte. Det som er gjennomgått i dette kapitelet, er forhold som vil gjelde utvikling av avhengighet for alle rusmidler. Det er derfor ikke gjentatt under de enkelte rusmiddelkapitlene. Stoffspesifikke toleranseutviklinger og abstinensreaksjoner er derimot omtalt der.
Kilder:
Sosial- og helsedirektoratet
Folkehelseinstituttet
SIRUS - Statens institutt for rusmiddelforskning
