Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Stortinget har gjennom behandlingen av rusreformen, vedtatt å overføre
fylkeskommunenes tidligere ansvar etter sosialtjenesteloven
(lov 13. desember 1991 nr.81 om sosiale tjenester m.v.)
§ 7-1 for behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere til
staten ved de regionale helseforetakene. Overføringen trådte i kraft fra 1. januar 2004.
Temaene for dette rundskrivet er orienteringer om lovendringer og juridiske fortolkninger av eksisterende regelverk.
Departementet er i ferd med å utarbeide et
policydokument der det vil bli trukket opp noen nasjonale perspektiver og strategier på rusfeltet.
Forarbeidene til lovendringene er Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)
Om lov om endringer i lov
13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover
(statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere),
Innst. O. nr. 51 (2002-2003), Besl. O. nr. 56 (2002-2003), Ot.prp. nr. 54 (2002-2003)
Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.
(Rusreform II og rett til individuell plan), Innst. O. nr. 4 (2003-2004) og Besl. O. nr. 5 (2003-2004).
Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) ble endret gjennom Stortingets vedtak i
Besl. O. nr. 5 (2003-2004). Det vises derfor særlig til Innst. O. nr. 4 (2003-2004)
for kommentarer til lovendringene.
I forbindelse med overføringen, ble det vedtatt endringer blant annet i
spesialisthelsetjenesteloven
(lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.)
og sosialtjenesteloven, jf. lov 28. februar 2003 nr. 14 og lov 28. november 2003 nr. 99.
Departementet vil i dette rundskrivet i kapittel 2, gi en orientering om de vedtatte endringene i spesialisthelsetjenesteloven.
De regionale helseforetakenes nye ansvar er
definert som ”tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk”, jf.
spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5.
Disse tjenestene er nå omdefinert fra
å være sosiale tjenester regulert av sosialtjenesteloven, til å være spesialisthelsetjenester
regulert av spesialisthelsetjenesteloven. Dette innebærer blant annet at institusjonene som tilbyr slik behandling er å anse som
helseinstitusjoner underlagt de regler som
gjelder slike institusjoner og tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven og dens forskrifter.
I kapittel 3 gir departementet sine fortolkninger av pasientrettighetslovens
bestemmelser og hvordan disse får anvendelse på tverrfaglig behandling for rusmiddelmisbruk.
Det ble ikke foretatt endringer i pasientrettighetsloven (lov 2. juli
1999 nr. 63 om pasientrettigheter) i forbindelse med rusreformen.
Når tjenestene som staten ved de regionale helseforetakene
(tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk)
nå har fått ansvar for, er definert som helsetjenester
(spesialisthelsetjeneste), vil disse være regulert av den generelle helselovgivningen.
Dette medfører blant annet at pasientrettighetsloven kommer til anvendelse ved denne type tjenester.
Rusmiddelmisbrukere vil kunne ha:
• Rett til behandling for sitt rusmiddelmisbruk etter pasientrettighetsloven § 2-1 om
rett til nødvendig helsehjelp.
• Rusmiddelmisbrukere som henvises til behandling for sitt misbruk, vil ha rett til å
få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisningen er mottatt, jf.
§ 2-2. Dette innebærer en vurdering av om vedkommende har rett til behandling
og en vurdering med hensyn til videre undersøkelse og behandling. Retten til
vurdering innen 30 dager gjelder bare direkte ved henvisning til offentlige
sykehus og spesialistpoliklinikker. Likhetshensyn tilsier imidlertid at pasienter
som henvises til samme tverrfaglig spesialisert behandling ved andre typer
spesialisthelsetjenesteinstitusjoner, gis en vurdering innen samme frist.
• Rett til å få en fornyet vurdering etter § 2-3.
• Retten til fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven § 2-4 gjelder bare ved
henvisning til offentlige sykehus og distriktspsykiatriske sentre. De regionale
helseforetakene skal imidlertid praktisere en ordning der rusmiddelmisbrukere
gis rett til å velge hvor de skal motta behandling for sitt rusmiddelmisbruk
uavhengig av om behandling skal skje ved et sykehus eller en annen type
spesialisthelsetjenesteinstitusjon. Denne retten til å velge behandlingssted skal
tilsvare retten til valg av sykehus etter § 2-4.
• Rusmiddelmisbrukere som har behov for langvarig og koordinerte tjenester har
rett til å få utarbeidet en individuell plan etter pasientrettighetsloven § 2-5.
• Etter § 2-6 vil rusmiddelmisbrukere ha rett til å få dekket reiseutgifter ved reise til
behandling for sitt rusmiddelmisbruk etter samme regler som øvrige
pasientgrupper. Retten til dekning av reiseutgifter omfatter også reise til
behandling når rusmiddelmisbrukeren har benyttet adgangen til å velge
behandlingssted.
• Rett til medvirkning og informasjon etter pasientrettighetsloven kapittel 3.
• Regler om samtykke etter kapittel 4 vil gjelde også for rusmiddelmisbrukere som
skal ha behandling for sitt rusmiddelmisbruk, på samme måte som andre
pasientgrupper.
• Det samme gjelder reglene om og journalinnsyn etter kapittel 5.
• Pasientrettighetsloven kapittel 7 har regler om klageadgang. Etter disse kan en
pasient som mener å ikke ha fått ivaretatt sine rettigheter etter
pasientrettighetsloven kapittel 2, 3 og 4 eller §§ 5-1, 6-2 og 6-3, klage til
Helsetilsynet i fylket. Denne klageadgangen vil også gjelde for
rusmiddelmisbrukere som mener å ha rettigheter i forbindelse med behandling
for sitt rusmiddelmisbruk.
• Pasientombudsordningen etter pasientrettighetsloven kapittel 8 vil også omfatte
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.
I kapittel 4 gis en særskilt omtale av hvordan enkelte sentrale bestemmelser i
pasientrettighetsloven skal anvendes i forhold til legemiddelassistert rehabilitering av
rusmiddelmisbrukere (LAR), med hovedvekt på bestemmelsene om klage i lovens
kapittel 7.
• Pasienten vil kunne påklage legens beslutning om ikke å henvise pasienten til
vurdering i spesialisthelsetjenesten og LAR-senterets beslutning om at pasienten
6
ikke skal få tilbud om LAR-behandling eller skal utskrives mot sin vilje etter
bestemmelsene i pasientrettighetsloven §§ 7-1 og 7-2.
• Sosialkontorets beslutning om ikke å henvise til LAR-behandling er, i henhold til
sosialtjenesteloven, ikke å anse som et enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages.
Sosialtjenesten vil imidlertid ha plikt til å vurdere hjelpetiltak som alternativ til å
henvise til LAR, jf. sosialtjenesteloven § 6-1. Vedtaket om hjelpetiltak kan påklages
til fylkesmannen jf. lovens § 8-6. Fylkesmannen kan ikke fatte vedtak om at
pasienten skal henvises til LAR, men vil kunne gi føringer om sosialtjenestens
oppfølging av saken som kan gå ut på at henvisning til LAR bør forsøkes.
Kapittel 5 omtaler andre generelle helselover og hvordan disse nå får anvendelse på
rusbehandling. Ansatt i tjenester som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for
rusmiddelmisbruk blir helsepersonell etter helsepersonelloven (lov 2. juli 1999 nr. 64 om
helsepersonell m.v.) Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket blir tilsynsmyndighet.
Pasientskadeloven (lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv.) gjelder
også ved skader som oppstår under tverrfaglig spesialisert behandling for
rusmiddelmisbruk.
For informasjon om endringene i sosialtjenesteloven, vises til Sosialdepartementets
rundskriv U-1/2004 Orientering om endringer i sosialtjenesteloven som følge av rusreformen,
der det gis en kort oppsummering av de viktigste lovendringene i
rusreformen som gjelder kommunene.
