zinna67

Som pasient i LAR behandling skal man ha krav på ansvarsgruppemøter, individuell plan, økonomisk hjelp og det som ellers måtte ligge i en rehabiliteringssituasjon. På et ansvarsgruppemøte sitter ofte kontakten i lar, sosialkurator og fastlege mm. I samarbeid med pasienten skal man lage en rehabiliteringsprosess som vedkommende kan leve med. Man skal forsøke å skape en meningsfull rusfri hverdag for den enkelte. Dette inkluderer også å få seg en jobb man kan klare og trives med. slik det ser ut nå så kræsjer NAV og LAR noe med hverandre her.

I LAR er man under streng kontroll det første året, men dette kan variere noe fra sted til sted. Man skal ta urinprøver to ganger i uka, noen steder tre ganger. Medisinen skal hentes hver dag forutenom søndag, man mister vanligvis lappen i et halvt år, og man skal på ansvarsgruppemøter som er i vanlig arbeidstid. Jeg etterlyser en individuell tilrettelegging for den enkelte pasient i praksis. Å være i LAR er en fulltidsjobb.

Under formidlingskonferansen i regi av sosial – og helsedirektorart, i høst, talte arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen varmt om NAV (Fontene nr. 1, 2008). – vi skal avvikle det fenomenet at folk lever i årevis av økonomisk sosialhjelp. Det er en ukultur som har fått utvikle seg i Norge, sier Hanssen. Han snakker om kvalifiseringsprogrammet. 4000 langtidsmottakere av sosialtrygd skal inn dette programmet ved starten av 2008. Dette skal ha som funksjonen å motvirke fattigdom, og å få flest mulig ut i arbeid. De som er såkaldt arbeidsudyktige skal over på trygd en gang for alle. Er man i arbeid, så unngår man fattigdom. Per Arne Stolanowski i Shdir er ansvarlig for innføringen av kvalifiseringsprogrammet, og han ser jo at det ikke er så enkelt, samtidig som han er positiv. – langtidsmottakere av sosialhjelp er en ny gruppe for Nav. Det er ikke bare å si at ”nå tar vi noen grep, brusher opp og får deg ut i jobb”. Så enkelt er det ikke. Overfor disse brukerne trengs det tung kompetanse om relasjoner, myndiggjøring og tett oppfølging, sier Stolanowski (Fontene, nr. 1, 2008). Mer om kvalifisering står det her: http://www.nav.no/805372572.cms

Flere ansatte i NAV er skeptiske til gjennomføringen av det nye Programmet. Fattigdomsforsker Ivar Breivik skriver i en kronikk i samme nummer av Fontene at kvalifiseringsprogrammet til NAV blir som å behandle sykdom med sykdomsårsaken – samfunnet er ikke lenger innrettet slik at det finnes arbeid til yrkeshemmede. Videre mener han at en synes å legge opp til å jage stakkarene – rusmisbrukere, psykisk syke og funksjonshemmede – rund på tiltak et par år for å tilfredsstille sin egen arbeidsmoralisme. På www.prolar.no står det nevnt at turtøyprodusenten Stormberg as var storfornøyd med å hente 25% av arbeidskraften sin fra NAV, fengsler og andre steder. Dersom flere bedrifter hadde tenkt på denne måten hadde arbeidslivet vært bedre tilrettelagt for en svak pasientgruppe i samfunnet vårt.

Hvordan skal man kombinere å være i dette programmet samtidig som man er i LAR. Det kan synes umulig. Personlig er jeg av den oppfatning at dersom man er frisk og i stand til det så bør man komme seg i et arbeid eller noe som fyller hverdagen så fort som mulig. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Det finnes mange rusmisbrukere som har rusa vekk så mange år av livet sitt at de ikke aner hvordan man tar fatt på en ”normal” hverdag. Disse trenger et opplegg/ettervern rundt seg bestående av psykolog, arbeidstrening, kurs og lignende. Jeg vet at albatrossen i Bergen er flink til dette i form av blant annet datakurs, arbeidstrening, turer i skog og mark, svømming osv. for LAR brukere. Etter utallige søkerunder på nettet finner jeg lite om rehabilitering for LAR pasienter, men masse informasjon om retningslinjer og hvordan man på best mulig måte skal kontrollere den enkelte pasient. Man er helt avhengig av å få informasjon om de tilbudene som er, og det finnes eksempler på pasienter i LAR som knapt vet hva en ansvarsgruppe er, eller hva NAV kan hjelpe dem med. det er desverre en sannhet at man må være ressurssterk for å finne frem i et kronglete velferdssystem.

Det bør være en mulighet for folk som ønsker og er i stand til det å få lov til å jobbe når man er i LAR. Man bør sammen med den individuelle planen man har krav på få mulighet til å hente medisinene sine når man vil. Rusmisbrukere har blitt straffa nok, og personlig synes jeg den rehabiliteringen som er i dag ikke er god nok. LAR og NAV er tilpassa de som jobber der, og man ser ikke alltid pasienten sine behov. NAV vil ha folk opp om morran og ut i jobb, mens LAR sier at man helst bør glemme å jobbe de første månedene av behandlingen. Dette blir litt selvmotsigende. Den jobben man som rusmisbruker ofte kan få er på en verna bedrift, hvis man i det hele tatt får tilbud om dette, og her synes jeg faktisk det blir feil å plassere alle. Mange er ressurssterke og fult i stand til å ha en vanlig jobb, og da bør det være en plikt for LAR i samarbeid med Nav å kartlegge den enkelte brukers ressurser og finne ut hva pasienten passer til. Dette krever mye tid og ressurser blant ansatte, og nettopp derfor bør staten bevilge mer penger til LAR behandling slik at man har tid. Heldigvis leste jeg på proLAR sin hjemmeside at det nå er bevilget 23 millioner kroner til tiltak knyttet individuell plan og personlig veiledning, lavterskel og LAR arbeid. På den annen side blir det brukt mye tid og ressurser på urinprøvetaking for å finne hvem som ”jukser”. Hadde man gitt rusmisbrukere mer tillit så kan det hende man fikk lyst å gi noe tilbake i form av blant annet ærlighet. Å arbeide og bruke tiden sin til noe fornuftig skaper god selvfølelse, og jeg vil tro det på sikt hadde vært mer fruktbart å fokusere på R’en i LAR enn å ta disse synderne som ikke klarer å slutte helt med narkotika.

Jeg stiller meg kritisk til LAR sin tankegang angående rehabilitering i form av arbeid og ettervern, og NAV sin tankemåte i forhold til arbeidslinjen. Vi trenger et arbeidsmarked som tør å satse på svake grupper i samfunnet.

Skrevet av: Elisabeth Aksnes - Leder for pårørende i Narkoman Nettverk

Piczo