Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Mani er en heving i stemningsleie som må regnes ut over det normale, med økt hastighet på tanker og tale, stor selvtillit og høy aktivitet. Hvis en person har en enkeltstående episode med mani, kalles lidelsen manisk episode, men hvis personen har hatt to maniske episoder eller i tillegg har hatt depresjon, kalles tilstanden bipolar lidelse. Personer med bipolar lidelse har en tendens til å svinge mellom maniske og depressive episoder. Hyppigheten av slike episoder varierer fra pasient til pasient, og vil også avhenge av om pasienten står på behandling eller ikke. Hypomani er en lavgradig mani som vanligvis ikke medfører arbeidsuførhet. Bipolar lidelser inndeles i type I og type II.
Bipolar type I er en bipolar lidelse der pasienten minst en gang i livet har hatt en manisk episode. Flertallet av pasienter vil ha flere og lengre perioder med depresjon enn med mani gjennom livet.
Bipolar type II er en bipolar lidelse der pasienten har depresjoner og hypomanier, men vedkommende har aldri hatt en manisk episode. Det er depresjonene som gir funksjonsfall. Hvis pasienten får en manisk episode, endres kodingen til bipolar 1 lidelse.
I løpet av livet vil 0,5-1,6% av befolkningen utvikle en bipolar lidelse. Dersom forekomsten av bipolar lidelse type II inkluderes, øker forekomsten. Menn og kvinner har lik risiko. Alder for første anfall ligger vanligvis mellom 19-29 år.
Hvilke symptomer viser en person med manisk episode eller bipolar lidelse?
Hos en person med mani er stemningsleiet hevet slik at det ikke harmonerer med pasientens situasjon. Typiske symptomer ved mani er ukritisk og uansvarlig atferd, svær uro, tankeflukt, nedsatt søvnbehov, økt seksualdrift og aktivitet preget av at pasienten føler han kan alt, vet alt og klarer alt. Videre kan vedkommende føle at tankene raser gjennom hodet, blir lett distrahert, legger ofte nye planer eller iverksetter stadig nye aktiviteter. Ofte vil personen vise lettsindig, dumdristig eller upassende atferd som ikke er typisk for personen. Pasienten vil ofte blamere seg, gjøre uoverveide økonomiske disposisjoner eller lignende. Ytre stress kan noen ganger gå forut for en episode. Episoden kan starte hurtig, men den kan også komme gradvis over tid.
Pasienter med bipolar lidelse viser i sine depressive perioder typiske depressive tegn, som blant annet omfatter senket stemningsleie, mangel på initiativ og interesse, økt søvnbehov, redusert matlyst, redusert konsentrasjonsevne og redusert selvbilde.
Diagnosen bipolar lidelse type II blir ofte oversett. Det blir anslått at 4-5 prosent av befolkningen har bipolar lidelse type 2 (i Norge drøyt 200.000 mennesker), mens "bare" ca. 30.000 har denne diagnosen.
Hva forårsaker mani eller bipolar lidelse?
Det er funnet at arv sannsynligvis spiller en viktig rolle for utviklingen av bipolar lidelse. Slektninger til en person med bipolar lidelse har en livstidsrisiko på 40-70% blant eneggete tvillinger og 5-10% blant førstegradsslektninger. En enkel episode kan utløses av ytre stress, redusert søvn, bruk av rusmidler og uregelmessig livsførsel hos disponerte individer. Videre kan mani fremprovoseres når en depresjon behandles med antidepressiva. Det skal nevnes at flere såkalte sentralstimulerende midler som ecstasy, amfetamin og LSD kan gi maniske episoder, men da betegnes ikke denne episoden som bipolar lidelse, såfremt pasienten ikke har denne lidelsen fra før. Noen har sesongvariasjon med en ny episode på samme årstid som tidligere.
Nyere forskning kan tyde på at bipolar lidelse også kan skyldes en defekt i oppbyggingen av hjernen. Enkelte forskere mener å kunne påvise at det rent fysiologisk er en sammenheng mellom utviklingen av epilepsi og bipolar lidelse. Bipolar lidelse behandles da også forebyggende med epilepsimedisiner.
Hvordan stilles diagnosen mani eller bipolar lidelse?
Diagnosen stilles gjennom samtale mellom lege og pasient i manisk eller depressiv periode, legens observasjoner av pasienten i samme periode og med bakgrunn i tidligere sykehistorie. For å få diagnosen manisk episode skal symptomene ha vært til stede i minst en uke, og personen skal ha minst tre av følgende symptomer:
Økt aktivitet eller fysisk rastløshet
Taleflom og press til å snakke
Tankeflukt eller en opplevelse av at tankene raser gjennom hodet
Redusert søvnbehov
Økt selvtillit og grandiositet
Lett distraherbar og konstant endring av aktivitet eller planer
Lettsindig, dumdristig eller upassende atferd utypisk for personen
Seksuell indiskresjon etc
Hvis pasienten tidligere har hatt en manisk episode eller depresjon, gis diagnosen bipolar lidelse. Det er viktig for behandlingen å avdekke eventuell rusmisbruk eller medikamentell behandling.
Klinisk undersøkelse skal ha utelukket eventuell organisk årsak til de psykiske symptomene. Dog hevder enkelte forskere at det kan påvises forandringer i hjernen ved bipolar lidelse - slike funn inngår imidlertid ikke i kriteriene for diagnosen.
Hvordan behandles mani og bipolar lidelse?
Målet for behandlingen er å komme ut av eventuelle maniske eller depressive perioder, samt å få etablert og kontrollert beskyttende behandling.
Alvorlige, akutte maniske episoder
Ved alvorlige, akutte episoder må pasienten innlegges i psykiatrisk institusjon til behandling. I innledningen benyttes ofte en kombinasjon av medikamentell behandling og skjerming for å gi pasienten ro. Videre er det viktig å la pasienten få sove tilstrekkelig.
Den medikamentelle behandlingen av bipolar lidelse avhenger av om pasienten befinner seg i en manisk eller depressiv episode, eller om vedkommende er i en rolig fase. Under maniske episoder er det avgjørende for pasienten å bli roet ned og få sove, noe som innebærer at det ofte brukes beroligende midler i slike tilfeller. I depressive perioder må det benyttes antidepressiva. For å stabilisere stemningsleiet, slik at pasienten slipper å svinge mellom maniske og depressive perioder, brukes stemningsstabiliserende midler. Blant disse er Litium mye brukt. Slik behandling igangsettes ofte når pasienten innlegges for behandling av mani eller depresjon.
Mildere mani - bipolar type II
Personer med diagnosen bipolar lidelse type 2 blir sjelden eller aldri innlagt, og de får stort sett utelukkende forebyggende behandling. I slike tilfeller er det viktig å sikre at pasienten holder seg i ro hjemme. Det er en stor fordel om en nær pårørende kan varsle lege hvis pasienten begynner å bli ukritisk, blamere seg selv eller lignende.
Andre elementer i behandlingen
I tillegg til medisinsk behandling tilbys samtaler med psykolog eller psykiater samt jevnlig oppfølging av allmennpraktiker. Det er viktig å avdekke eventuelle utløsende faktorer i forkant av episoden, slik at disse kan unngås senere. Pasienten får innføring i sykdommens symptomer og om hvordan denne kan mestres. Dette for å gjøre vedkommende i stand til å yte en egen innsats for å takle problemene sine. Hvis personen har havnet i sosialt uføre etter maniske episoder, kan det tilbys støtte og hjelp for å få rettet på problemene. Virkeligheten for mange personer med bipolare lidelser er imidlertid ofte en annen, og de opplever at de må kjempe mot mye uvitenhet for å få hjelp.
Egeninnsats
Det er viktig at pasienten gjør en egeninnsats under behandlingen. Vedkommende må følge opp den forebyggende behandlingen, være oppmerksom på varselsignaler på at en ny episode eventuelt er i anmarsj, leve et regelmessig liv og unngå livsformer eller andre faktorer som tidligere har utløst episoder.
Videre forløp av lidelsen
Forløpet av lidelsen varierer til dels mye både i alvorlighet og i varighet fra individ til individ, og det vil avhenge av den behandlingen pasienten får. En mani som kommer under behandling, blir vanligvis bedre i løpet av kort tid, men enkelte tilfeller av mani er vanskelig å få under kontroll. I ettertid foreligger det en viss fare for tilbakefall, spesielt hvis personen ikke står på vedlikeholdsbehandling. En stor andel av de med alvorlige maniske episoder blir uføretrygdet. Tilstanden kan endre seg i løpet av kort tid, derfor er nøye kontroll påkrevd. Selv med tilnærmet symptomfrihet er det mange pasienter som sliter med å oppnå tidligere funksjonsnivå.
Det foreligger også visse komplikasjoner til lidelsen som kan være høyst ubehagelige for pasienten. Blant annet kan pasienten ha foretatt handlinger i manisk episode som kan skape sosiale vansker i ettertid. Videre foreligger det en økning i selvmordsfare både i etterkant av depressive perioder og i maniske perioder.
Hypomanier fører også til store og alvorlige konsekvenser for mange, selv om de sjelden blir identifisert som sådan. Det gjelder særlig sosiale konsekvenser av lidelsen.
Hvordan er prognosen?
Prognosen for den enkelte episode er god, men faren for nye episoder er betydelig. I en oppfølgingsstudie av en gruppe pasienter etter deres første episode med mani, fant man at etter 2 år var det 93% som ikke oppfylte kriteriene for mani, men bare 36% hadde gjenvunnet sin tidligere funksjon i dagliglivet. 40% hadde tilbakevendende maniske (20%) eller depressive (20%) episoder i løpet av to år etter den første episoden.
Andre studier har vist at opptil 3 av 4 pasienter med bipolar lidelse som tar foreskrevne medisiner, får tilbakefall innen 5 år. Hver ny episode synes å redusere terskelen for at stressfaktorer kan utløse en ny episode.
